Sigdalstanker
- Detaljer
- Skrevet av Super User Super User
- Kategori: Arbeidsblogg Arbeidsblogg
- Publisert 17. august 2019 17. august 2019
- Treff: 10467 10467
Denne sommeren står i Sigdals tegn. Og Eggedals. Jeg har nemlig fått blod på tann, og databasen har vokst en god del på noen få uker. At bestefars familie hadde røtter i Sigdal var noe av det første jeg fikk vite da jeg begynte med denne hobbyen, og jeg syntes det var gøy da jeg tre-fire år senere oppdaget at bestemor også hadde familie derfra. Drømmen om å få bekreftet at de var i slekt har jeg ikke fått oppfylt ennå (ja, det er en litt rar ting å håpe på, men jeg har allerede veldig mye moro med at jeg har god kontakt med de to seksmenningene jeg kaller mamma og meg selv. Slektskapet er jo så langt ute at det er snakk om anetap heller enn innavl, og grunnen til at jeg synes det er moro, sånn utover at jeg kan se folk bli fjerne i blikket når jeg forsøker å forklare hvordan jeg kan være seksmenning med meg selv og min mor, er at det helt konkret viser at forfedrene våre ikke eksisterte i et vakuum. Det skal sies at jeg ikke har funnet noe slektskap mellom besteforeldrene mine ennå, men jeg har funnet mye annet spennende, særlig takket være Sigdal og Eggedals bygdebok, som er et oppkomme av slekts- og gårdshistorie (dessverre uten kildehenvisninger). Takket være Norske Gårdsbruk og bygdeboka har jeg endelig klart å skille mellom hvilke gårder som lå i Eggedal og hvilke som lå i Sigdal, noe som gjør risikoen for å forveksle folk litt mindre. Men likevel føler jeg på det jeg regner med alle slektsforskere opplever når de kommer noen generasjoner bakover i tid, eller når en slektsgren tar dem med til ukjente steder i inn- og utland. Man famler litt rundt i blinde, og menneskene man leter opp, reduseres raskt til bokstaver og tall. En ting er at man ikke kjenner disse menneskene, eller kjenner noen som har kjent dem eller engang visst hva de het, man kjenner ikke miljøet de kom fra, vet ikke hvordan det så ut i nærområdene deres eller hvor de vokste opp. Og er det ikke det livene våre egentlig er? Jeg føler jo selv at jeg er mye mer kompleks enn en fødselsdato og to skilte foreldre. Jeg er mye mer enn jobben min og adressen min. Men i slektsforskningsøyemed er det bare Gedcom-kodene BIRT, FAMC, OCCU og RESI som definerer meg. Jeg kan skrive min egen historie. Jeg kan skrive ned følelser og tanker, gleder og sorger, men jeg vet ikke hva oldeforeldrene mine følte og tenkte, hva de gledet seg over og sørget over, hvilke hendelser som førte til livslange traumer og hvilke de la bak seg og gikk videre fra. Jeg vet ikke om Gulbrand Olsen tok med seg kone og datter til USA fordi han hadde fått brev fra lillesøsteren som emigrerte 15 år tidligere, eller om han gjorde det fordi han var desperat. Jeg vet ikke hvordan det føltes å være hans farfar, som i over en periode på 20 år bodde på fem forskjellige husmannsplasser i Eggedal - føltes det naturlig og kanskje til og med positivt, eller var det slitsomt og påtvunget? Hadde han et godt forhold til bøndene han arbeidet for, eller ble han behandlet dårlig?
Alt dette er gjemt bak tidens slør. Jeg kan se barnerike familier og familier der den ene etter den andre dør. Jeg kan forsøke å se for meg hvordan tipptipptipptipptipptippoldefar Bjørn Gunbjørnsen på Myreeie i Sigdal hadde det i 1746, da han og Tora ventet sitt sjette barn, og han istedenfor måtte begrave sin kone og det dødfødte barnet, og han ble alene om ansvaret for de fire barna som ikke ennå var voksne. Var det datteren Gjertrud på 12 som måtte ta seg av treåringen Ane og styre de to brødrene på 9 og 10? Fikk de hjelp av en nabo eller en kvinnelig slektning?
Man kan spekulere, men til syvende og sist er Bjørn og Tora redusert til steder og datoer, og Ole Gulbrandsen sønn av Gulbrand Olsen sønn av Ole Gulbrandsen sønn av Gulbrand Olsen sønn av Ole Gulbrandsen og Bjørn Gunbjørnsen sønn av Gunbjørn Bjørnsen sønn av Bjørn Gunbjørnsen sønn av Gunbjørn Bjørnsen er for det meste bare en navnerekke som kan få det til å gå rundt i hodet på de fleste.
Men jakten på resten av Sigdalsfolket fortsetter.