Mo av Rana

De siste dagene har jeg storkost meg med Mo prestegjeld gardshistorie av Andreas Frøholm. Dette er en kilde som har hjulpet meg lengre bak enn kirkebøkene kunne, og jeg vet nå at jeg er etterkommer etter et par fyrer som ble bøtelagt for å lage hjemmebrent, og at to av forfedrene mine hadde søsken som gjorde seg bemerket - den ene ved å være bygdas første potetbonde, den andre ved å pleie intim omgang med en ung dame som han var beslektet med gjennom 2. og 4. ledd. Vi har åpenbart alle vårt. Jeg fant også ut at jeg er nærmere i slekt med meg selv enn jeg trodde - jeg visste at farfars mormors foreldre var søskenbarn, men nå har jeg oppdaget at farfaren og farmoren hennes i tillegg var firmenninger. Dessuten fant jeg en ane som visstnok var svenskættet og stammet fra kong Håkon Håkonsson - dog med vanskelig tilgjengelige bevis. Men morsomt, uansett!

Dette prosjektet har introdusert veldig mange nye gårder i databasen min, og jeg vil selvfølgelig gjøre ting riktig. Formateringen er land, fylke, kommune, (sted,) gård, (plass), noe som er helt uproblematisk når det er snakk om Sandvoll som ligger på Filtvet i Hurum i Buskerud i Norge, men når det aktuelle området er totalt ukjent for meg, blir det fort litt verre. Så der satt jeg og visste at byen Mo i Rana er stedet Mo i Rana kommune, uten helt å vite om gårdene jeg jobbet med, lå på Mo eller om Mo bare var prestegjeldet og hvorfor i all verden noen av kirkebøkene gjaldt Hemnes som ikke er Rana. Så da spurte jeg min venn Wikipedia, som opplyser:

"Fra 1589 til 1738 var Rana et sogn i Alstahaug prestegjeld. I 1738 ble ytre Rana skilt ut som Nesna prestegjeld, mens indre Rana ble et sogn i Hemnes prestegjeld. I 1838 ble dette sognet delt i Nord-Rana sogn og Sør-Rana sogn, og i 1843 ble Nord-Rana sogn innlemmet i det nye Mo prestegjeld; i 1964 ble sistnevnte delt i tre, gjennom utskillelsen av Nord-Rana prestegjeld og Gruben prestegjeld.

Denne geistlige inndelingen fikk betydning for gjennomføringen av formannskapslovene. I 1838 ble Nesna herred og Mo herred opprettet. Geografisk omfattet Nesna ytre Rana, mens Mo herred tilsvarte indre Rana. I 1839 ble Hemnes herred skilt ut fra Mo herred. Det bestod av Sør-Rana sogn, mens det resterende Mo herred omfattet Nord-Rana sogn. I 1923 ble Mo herred delt i de to kommunene Nord-Rana og Mo bykommune. I 1964 ble Nord-Rana, deler av Sør-Rana, Mo bykommune samt Sjonaområdet i Nesna slått sammen til den nye Rana kommune."

Så langt jeg forstår betyr dette at mennesker som bodde i området Rana før 1838 i etterkant vil kunne ha tilhørt enten Mo eller Nesna, og at de som hadde vært fra Mo i Rana etter 1839 enten fremdeles var fra Mo i Rana eller hadde gått over til å være fra Hemnes. Og om du fremdeles tilhørte Mo i 1923, ville du nå enten tilhøre Nord Rana eller Mo. Men om du hadde holdt ut enda lengre, til 1964, ville alt som hadde vært Mo tidligere (både Nord-Rana og Mo i Rana), litt av det som ikke hadde vært Mo samt noe av det som var Nesna som opprinnelig var Rana, Rana kommune.  Man kan bli både matt og mo av mindre.

Uanskvett, jeg har nå ryddet opp i alle stedsnavnene for Rana kommune, og har fått fylt opp mye i tippoldemors stamtre. En konsekvens av at farfars mor måtte gi fra seg lausungen sin og starte et nytt liv et annet sted, er at farfars etterkommere aldri har visst noe om hvem hun var eller hvor hun kom fra, så det er litt ekstra spennende å grave i hennes aner. Og Lina, som senere i livet gikk under navnet Laila, blir gradvis litt mindre fjern. I antall generasjoner er hun ikke lengre unna enn oldefar Harald eller oldefar Jørgen, men både de og deres foreldre føles mye nærmere for meg fordi deres historier er noe jeg har vokst opp med. Og jeg lurer jo litt på hvilke historier Laila fortalte barna hun fikk etter å ha gitt bort farfar - fikk de høre spennende (og mindre spennende) historier om han oldefar Nils i Gullbekkheia eller tippoldemor Elen fra Tullgranheia, som også var tanta til Nils?

Og om du har lyst til å se anetreet hennes, ligger det her.

Sigdalstanker

Denne sommeren står i Sigdals tegn. Og Eggedals. Jeg har nemlig fått blod på tann, og databasen har vokst en god del på noen få uker. At bestefars familie hadde røtter i Sigdal var noe av det første jeg fikk vite da jeg begynte med denne hobbyen, og jeg syntes det var gøy da jeg tre-fire år senere oppdaget at bestemor også hadde familie derfra. Drømmen om å få bekreftet at de var i slekt har jeg ikke fått oppfylt ennå (ja, det er en litt rar ting å håpe på, men jeg har allerede veldig mye moro med at jeg har god kontakt med de to seksmenningene jeg kaller mamma og meg selv. Slektskapet er jo så langt ute at det er snakk om anetap heller enn innavl, og grunnen til at jeg synes det er moro, sånn utover at jeg kan se folk bli fjerne i blikket når jeg forsøker å forklare hvordan jeg kan være seksmenning med meg selv og min mor, er at det helt konkret viser at forfedrene våre ikke eksisterte i et vakuum. Det skal sies at jeg ikke har funnet noe slektskap mellom besteforeldrene mine ennå, men jeg har funnet mye annet spennende, særlig takket være Sigdal og Eggedals bygdebok, som er et oppkomme av slekts- og gårdshistorie (dessverre uten kildehenvisninger). Takket være Norske Gårdsbruk og bygdeboka har jeg endelig klart å skille mellom hvilke gårder som lå i Eggedal og hvilke som lå i Sigdal, noe som gjør risikoen for å forveksle folk litt mindre. Men likevel føler jeg på det jeg regner med alle slektsforskere opplever når de kommer noen generasjoner bakover i tid, eller når en slektsgren tar dem med til ukjente steder i inn- og utland. Man famler litt rundt i blinde, og menneskene man leter opp, reduseres raskt til bokstaver og tall. En ting er at man ikke kjenner disse menneskene, eller kjenner noen som har kjent dem eller engang visst hva de het, man kjenner ikke miljøet de kom fra, vet ikke hvordan det så ut i nærområdene deres eller hvor de vokste opp. Og er det ikke det livene våre egentlig er? Jeg føler jo selv at jeg er mye mer kompleks enn en fødselsdato og to skilte foreldre. Jeg er mye mer enn jobben min og adressen min. Men i slektsforskningsøyemed er det bare Gedcom-kodene BIRT, FAMC, OCCU og RESI som definerer meg. Jeg kan skrive min egen historie. Jeg kan skrive ned følelser og tanker, gleder og sorger, men jeg vet ikke hva oldeforeldrene mine følte og tenkte, hva de gledet seg over og sørget over, hvilke hendelser som førte til livslange traumer og hvilke de la bak seg og gikk videre fra. Jeg vet ikke om Gulbrand Olsen tok med seg kone og datter til USA fordi han hadde fått brev fra lillesøsteren som emigrerte 15 år tidligere, eller om han gjorde det fordi han var desperat. Jeg vet ikke hvordan det føltes å være hans farfar, som i over en periode på 20 år bodde på fem forskjellige husmannsplasser i Eggedal - føltes det naturlig og kanskje til og med positivt, eller var det slitsomt og påtvunget? Hadde han et godt forhold til bøndene han arbeidet for, eller ble han behandlet dårlig? 

Alt dette er gjemt bak tidens slør. Jeg kan se barnerike familier og familier der den ene etter den andre dør. Jeg kan forsøke å se for meg hvordan tipptipptipptipptipptippoldefar Bjørn Gunbjørnsen på Myreeie i Sigdal hadde det i 1746, da han og Tora ventet sitt sjette barn, og han istedenfor måtte begrave sin kone og det dødfødte barnet, og han ble alene om ansvaret for de fire barna som ikke ennå var voksne. Var det datteren Gjertrud på 12 som måtte ta seg av treåringen Ane og styre de to brødrene på 9 og 10? Fikk de hjelp av en nabo eller en kvinnelig slektning? 

Man kan spekulere, men til syvende og sist er Bjørn og Tora redusert til steder og datoer, og Ole Gulbrandsen sønn av Gulbrand Olsen sønn av Ole Gulbrandsen sønn av Gulbrand Olsen sønn av Ole Gulbrandsen og Bjørn Gunbjørnsen sønn av Gunbjørn Bjørnsen sønn av Bjørn Gunbjørnsen sønn av Gunbjørn Bjørnsen er for det meste bare en navnerekke som kan få det til å gå rundt i hodet på de fleste.

Men jakten på resten av Sigdalsfolket fortsetter. 

Besøk fra New Zealand

Det er snart fire år siden jeg kom i kontakt med min bestemors newzealandske femmenning, Don Bolstad. Han er etterkommer etter Hans Hansen Bølstad (i1132) som immigrerte til New Zealand i 1872. Jeg hadde flere ganger forsøkt å finne slekt i USA, så New Zealand var en hyggelig overraskelse. Ved juletider i 2011 skrev Barry Erickson et innlegg på NorwayHeritage.com-diskusjonen hvor Don og jeg hadde funnet hverandre, og dermed var kontakt opprettet med enda en slektsgren! Barry er nemlig etterkommer etter Hans Hansen Bølstads bror Samuel, som dro til New Zealand året etter Hans (i1130). De tilhører hver sin generasjon, så Barry er min mors seksmenning og sønn av Dons firmenning. Slektskapet er altså relativt utvannet, men det er jo ikke så farlig!

 

Les mer: Besøk fra New Zealand

En ny start

Om du har forsøkt å gå inn på forfedre.com det siste halvåret, har du sannsynligvis blitt møtt med et varsel om at siden ikke eksisterer. Har du vært inne i databasen, har du kanskje fått masse kryptiske php-feilmeldinger. Sånn skulle det naturligvis ikke være, men det blir jo fort slik at andre ting enn den gode, gamle favoritthobbyen blir prioritert, og å sette seg ned og bruke flere timer på å nøste opp i en feil man ikke vet når oppsto, eller å oppgradere en Joomlainstallasjon som er fryktelig utdatert (eller phpGedView, som ikke lenger blir oppdatert fordi det har blitt erstattet av WebTrees), tar rett og slett for mye tid. Etter mye om og men fikk jeg installert Webtrees, og selv om jeg ikke har fått gjort noen personlige tilpasninger eller lastet opp bildene som lå ute i den gamle databasen, har jeg i alle fall slektsforskningen min online igjen, og idag fikk jeg endelig ut fingeren og slettet den gamle databasen og den gamle Joomla-versjonen av forfedre.com. Det betyr at jeg på mange måter starter på scratch, og jeg kan (dessverre) love at disse sidene ikke vil bli oppdatert særlig ofte. Men online, det skal de være. De som tidligere har hatt tilgang til informasjon om seg selv og nær familie i databasen, vil ikke lenger ha det, og jeg vil ikke åpne for brukerregistrering denne gangen. Det skyldes rett og slett at mange misforsto hensikten (altså å gi slektninger mulighet til å ha seg selv eller en av sine forfedre som "startperson") og registrerte seg uten at vi hadde noen aner til felles. Jeg tenker også at nytteverdien av å ha en egen bruker er særdeles liten, ettersom jeg ikke gir andre tilgang til å legge til/endre opplysninger, så da var valget ganske enkelt å ta. Den nye databasen ligger på www.forfedre.com/aner

Inte sjuk, bara svensk

Det slo meg ganske nylig at det er skrekkelig lenge siden jeg skrev noe slektsrelatert - studier og jobb tar mye tid, og ulempen med å ha mange interesser, er jo at ikke alle kan ha førsteprioritet samtidig. Nå har jeg imidlertid noe på hjertet, så da er det bare å stålsette seg for Renates hurtigguide til slektsforskning på svensk!

La meg først understreke at jeg ikke er noen kløpper på svensk slektsforskning. Jeg synes det er grusomt at man må betale med ekte penger for å få tilgang til kirkebøkene der borte, og selv om ArkivDigitals tjenester er relativt enkle i bruk, gjør det litt vondt - noe av det beste med denne hobbyen er jo tross alt at den er gratis og tilgjengelig for alle! Når jeg legger til lenker i kildehenvisningene mine, synes jeg det er fint at andre kan se kildene mine slik jeg ser dem, og kanskje oppdage noe jeg har oversett, eller ihvertfall ha tilgang til det samme materialet som meg. Med svenske kilder er alle avhengige av å ha et løpende abonnement på den samme tjenesten som jeg bruker, og det blir dermed et naturlig hinder.

Men nok om det! Jeg har nettopp fått hjelp til å finne ut hvor i all verden en av mine aner, Simon Johannessen (i91), kom fra, og det viser seg at han var svensk. Espen Tjernshaugen fant ham til slutt i en ekstrarettsprotokoll (diskusjonen ligger her), hvor det ble opplyst om alder og fødested, så jeg visste dermed at jeg så etter en Simon født i 1781 i Holmedal, et kirkesogn jeg visste lå i Årjäng i Värmland (jeg har ikke sære kirkesognkunnskaper, men en annen ane var innom dette sognet på sin vei til Norge, så jeg hadde hørt om det før). Ad fontes, skrek jeg for meg selv, og aktiverte mitt kossstelige månedsabonnement hos ArkivDigital. Systemet deres er relativt intuitivt, og inneholder, foruten de samme kategoriene som norske kirkebøker, i tillegg noen finfine greier som kalles obefintlighetsprotokoller som lister opp folk som har sunket i jorden for så å komme til syne igjen (normalt måtte man få attest fra presten før man flyttet fra sognet, men om man bare strøk sin kos, kunne han bli registrert her), samt husforhörslängder som inneholdt komplette oversikter over hvem som bodde på hvilke gårder i et gitt tidsrom, når de var født, og ofte når de flyttet. Dessverre er hverken disse kategoriene eller de mer hjemlige allstedsnærværende - mange steder mangler både den ene og den andre kilden, og i motsetning til de norske kirkebøkene, er det ingen detaljerte sideregistre når man først har en kilde.

Så da begynte jeg å bla i Holmdals fødselsregistre, og fant ingenting. Deretter gikk jeg over til husforhörslängden for samme periode på leting etter en Johan(nes) med en sønn kalt Simon. Nada! Og det er her jeg kom på noe som var litt kjekt, og som jeg tenkte jeg skulle dele med dere! Jeg vet ikke om dette er et særårjängsk fenomen, men jeg hadde erfaring med at folk derfra hoppet fra sogn til sogn, f.eks. mellom Sillerud og Silbodal, så da gikk jeg inn på Svenska kyrkans forsamlingssøk og fant en oversikt over kirker/kirkesogn i Årjäng. Deretter søkte jeg opp stedsnavnene i Google Earth, og markerte hvert av dem på kartet. Dermed visste jeg hvor Holmdal lå, og hvor det var sannsynlig at Simon var født, dersom foreldrene hans ikke fikk ham døpt i Holmdal kirke likevel. Jeg kunne snart konkludere med at Holmedal lå omtrent midt mellom Västra Fågelvik og Karlanda, og litt lengre unna Silbodal, mens både Sillerud, Trankil og Blomskog lå relativt langt unna. Følgelig var det mer naturlig å lete i de tre første, og neimen fant jeg ikke min Simon i Västra Fågelvik! Jeg kontrollerte selvfølgelig at det ikke var noen kandidater i nabosognene i perioden 1778-1783 (takk og lov for at hverken Simon eller Johan(nes) var vanlige navn i dette området!), og kunne dermed slå fast at jeg etter all sannsynlighet hadde funnet min Simon!

 

Mitt poeng: bruk kart og Svenska kyrkan når du går deg bort i de svenske skogene, og ikke kan se målet for bare kjöttbullar!