Bestefars nå avdøde kusine, Ruth Mentzoni (datter av Anna Gulbrandsen, i262) skrev dette brevet til mamma for noen år siden, om min tippoldemor (Ruths mormor) Grethe Gulbrandsen (i256). Grethe, som mamma er oppkalt etter, var fra Sillerud i Sverige, og dette er det Ruth hadde å fortelle:

 

Hallo!
Nå skal jeg se å få skrevet det jeg har hørt om bestemor Grethe.
Navnet på stedet og plassen hun vokste opp på kan jeg ikke huske, men det var like ved den norske grensen. Men kommer jeg på det skal jeg sende den. Det var bestemor Grethe. Men så hadde hun en bror som het Jens, som var yngre enn henne. Hvor meget kan jeg ikke huske ble fortalt. Det er mange år siden det blev fortalt. 
De bodde like ved den norske grensen og de hadde et litesmå bruk der.
Bestemor fortalt at det var hun som som regel måtte stelle hjemme, da hennes mor var så meget syk. 
    Da hun ble 18 år, bestemte hun og hennes fetter seg for å reise til Norge. De bestemte seg for å gå, for det var ingen annen måte å komme frem på. Årstallet kan jeg ikke huske om jeg hår hørt, eller om jeg har glemt det. De bestemte seg for å dra, og med et knytte over nakken begynte de å gå turen til Norge. Penger hadde de ikke. Og til Norge skulle de, for de hadde det så godt i Norge, hadde de hørt.
Første natten hadde de fått lov av en bonde til å ligge på låven hans da han fikk høre hva de skulle. Ellers hadde de krøpet under noen små busker og fått ligge hos noen bønder på låven, og hadde fått litt mat med sig.
    Slik gikk det til de kom til Drøbak etter å ha gått vel og lenge. I Drøbak traff de på en mann som hadde rodd dem over til Hurum, (hvor vet jeg ikke) [Storsand?]
Men fra Hurum hadde de gått til de kom til (antageligvis) Drammensfjorden. Ved denne fjorden var det noen mannfolk som holdt på å sprenge fjell, for de skulde lage vei. Antagelig den som går over Hurum (ikke vet jeg). Bestemor fikk råd om å gå til ordføreren, for han trang en til å stelle for seg.
Hun blev vist vei, og hun fikk både mat og arbeide, sa hun.
Hvor lenge hun var vet jeg ikke om jeg hørte hun sa. Det var så meget jeg skulle høre etter.
Hun hadde vært hos ordføreren en god stund, så ville hun videre og se seg om.
Da kom hun til Mikalsen på Røed. Der fikk hun også arbeide som budeie og kjøkkenhjelp.
Der på Røed arbeidet det en sprek kar som het Ole Gulbrandsen som var fra Sigdal. Det var antageligvis kjærlighet ved første blikk.
Da det var gått en tid ble bestemor gravid, så hun og Ole måtte gifte seg.
Mikalsen eide et lite hus med låve, hytte kan jeg også kalle det, på Vang. Dette huset fikk bestemor og bestefar leie, og fortsatte å arbeide hos Mikalsen på Røed.
Da det hadde gått en stund, fikk bestemor ei lita jente. Hun døde etter en kort stund, og ble begravet på Hurum kirkegård. Efter hvert ble det til at de ble boende på dette stede som het Ødegården. Etter hvert fikk de 4 barn; Anton, Jørgen, Ovidia og Anna. Etter en tid flyttet de alle sammen til Filtvet hvor de ble boende en stund eller noen år. Bestefar fortsatte å arbeide hos Mikalsen Røed.
Da var det at den ene sønnen, Jørgen, fikk seg et stort hus, så bestefar og bestemor fikk flytte til dem. 
Bestefar ble syk og ble lenge liggende i helvetesild med store smerter.
En dag skulle bestemor besøke sin datter Anna, men på veien falt hun og brakk lårhalsen, så hun blev sent til Oslo på sykehus og lå der lenge.
Hun begynte å mase og ville hjem igjen, og det var ingen som kunne stelle henne og bestefar, så tok Anton bestefar til seg, og han ble boende der til han døde. Da bestemor kom hjem fra sykehuset, måtte hun bo hos sin datter Anna. Der blev hun liggende i 6 år, til hun døde en natt.
Det er synd at jeg ikke vet dato og årstall.
Det var et langt og et strevsomt liv for både bestemor og bestefar. Bildet jeg fikk av bestefar blev tatt av ham en søndag han og onkel Anton var å besøkte bestemor. Det var moro å få. Tusen takk.
Jeg husker når det ble tatt - det var på gårdsplassen i mitt hjem, hos Anna. Nå kom Anne Karine, mitt barnebarn, og sa at bestemor var fra et sted i Sverige som heter Sillerud i  Värmland. Hun hadde vært på Folkeregisteret i Sverige og fått rede på det. Hun er så vitebegjærlig. Håper at dette rotet mitt er forståelig. Får jeg rede på mer, skal jeg si det til Hjørdis
Hilsen Ruth Mentzoni
Hils resten av familien

 (jeg har rettet noen ortografiske feil og tilpasset språket til moderne norsk, samt fjernet noen gjentagelser)

Det kommer snart mer om min svenske tippoldemor, så hold øye med bloggen!